Imorgen er det valg!
Siden eg har falt helt av lasset med denne bloggingen er det trygt aa si at det har vaert travelt. I skrivende stund har eg fire timer igjen til fristen for min neste reaction paper i Innovation & Entrepreneurship gaar ut, men hey! Eg prioriterer en liten USA-update for alle interesserte. Siden min siste blogg, har eg hatt besok av Rikke, vaert paa roadtrip til Santa Barbara langs highway 101, brukt opp alle pengene mine og innsett at det er paatide aa slutte aa tro dette er en ferie og begynne aa jobbe. Med andre ord, mye den samme opplevelsen som hvert semester, (utenom hele "eg e i usa"- opplevelsen daa).
Paa det internasjonale huset begynner folk saa smaatt aa komme til krefter igjen etter hele Halloween-kjoret i helgen, og planer for morgendagens begivenhet er lagt.
Drikkeregler for aa se valget paa I-house:
1) Dersom Obama vinner en stat: ta en shot.
2) Dersom McCain vinner en stat: 5 minutters forbud mot toalettbesok.
Det er det. Ganske simpelt, men siden stater av noenlunde samme oppfattning har en tendens til aa ligge ved siden av hverandre, kan det fort bli liv utover kvelden.
Bilder vil bli lagt ut etter denne begivenheten, som eg regner med kommer til aa bli minnesverdig.
mandag 3. november 2008
mandag 8. september 2008
søndag 7. september 2008
-Goddamn treepeople! (overhørt av purk)
Har dere hørt om trefolket? De som har bodd i et tre på campus i Berkeley de siste to årene? Ikke eg heller. Men her e de. De dingler med beina og roper uforståelige ting ned til skuelystne, og nekter plent å klatre ned når politiet ber dem.
Det hele begynte med at UCB gjerne ville shaine øvre del av campus litt. Det innebefattet huggingen av en fem seks eiketrær som står på en liten slette. Dette førte til ville protester, før en liten gruppe ekstremister rett og slett tok bolig i trærne for å forhindre planene. (Merk. trefolket er faktisk ikke Berkely studenter! Bare et utvalg av den halvgale befolkningen her). Det hører med til historien at UCB tilbydde demonstrantene å plante tre nye trær for hvert de hugget, men det ble ikke godtatt. Dessuten ble en hel gjeng andre trær hugget på en annen del av campus uten at noen løftet et øyenbryn. Eg mistenker at det stikker mer under her. Uansett.
Denne helgen har det vært ekstra dårlig stemning, fordi politiet gav dem tre dagers frist på å komme seg ned før de hogger trærne, eg regner med, (håper iallefall på) at de har prøvd denne taktikken før i løpet av de siste to årene. Her på lørdagen mottok eg en varselmail fra I-house om hele problematikken hvor de advarte mot å nærme seg demonstrantene dersom det hopet seg opp store folkemengder. En halvtimes tid seinere innfant eg meg på åstedet, hvor en fyr akkurat var i ferd med å bli arrestert (om han var en av "folket" eller bare en ivrig supporter aner eg ikke, tauet inn ble han no uansett). En fire fem andre ( litt vanskelig å se mellom greinene) satt rolig i toppen av et heller sykelig tre, dekket av skrot og søppel. Ved siden av meg stod en litt betuttet jente med bare bein, som plutselig tok sterkt til ordet:
- Hey! Treepeople! Can you please tell the foxes that I`m sorry? And can you tell the squirrels that I`m sorry that they`re taking their homes? And tell the beavers that I`m sorry! And the dares..
Her brøt hun sammen i krampegråt og gjemte seg halvveis bak et tre i grøftekanten. En mann i treet ropte tilbake:
-I wish I could help you, but everything here is dead now. Their all dead.
Etter dette begynte hippiene/supporterne som har sovet langs grøftekanten gud vet kor lenge å knuffe litt. En mann ropte at dette var den tristeste dagen på lenge, noen gråt, noen ristet oppgitt på hodet. To tenåringer stod litt lengre borte med en plakat til bilene hvor det stod "Free firewood", med en pil mot de omstridte trærne.
Eg måtte kapitulere, dette e Amerika for amerikanere.
Det hele begynte med at UCB gjerne ville shaine øvre del av campus litt. Det innebefattet huggingen av en fem seks eiketrær som står på en liten slette. Dette førte til ville protester, før en liten gruppe ekstremister rett og slett tok bolig i trærne for å forhindre planene. (Merk. trefolket er faktisk ikke Berkely studenter! Bare et utvalg av den halvgale befolkningen her). Det hører med til historien at UCB tilbydde demonstrantene å plante tre nye trær for hvert de hugget, men det ble ikke godtatt. Dessuten ble en hel gjeng andre trær hugget på en annen del av campus uten at noen løftet et øyenbryn. Eg mistenker at det stikker mer under her. Uansett.
Denne helgen har det vært ekstra dårlig stemning, fordi politiet gav dem tre dagers frist på å komme seg ned før de hogger trærne, eg regner med, (håper iallefall på) at de har prøvd denne taktikken før i løpet av de siste to årene. Her på lørdagen mottok eg en varselmail fra I-house om hele problematikken hvor de advarte mot å nærme seg demonstrantene dersom det hopet seg opp store folkemengder. En halvtimes tid seinere innfant eg meg på åstedet, hvor en fyr akkurat var i ferd med å bli arrestert (om han var en av "folket" eller bare en ivrig supporter aner eg ikke, tauet inn ble han no uansett). En fire fem andre ( litt vanskelig å se mellom greinene) satt rolig i toppen av et heller sykelig tre, dekket av skrot og søppel. Ved siden av meg stod en litt betuttet jente med bare bein, som plutselig tok sterkt til ordet:
- Hey! Treepeople! Can you please tell the foxes that I`m sorry? And can you tell the squirrels that I`m sorry that they`re taking their homes? And tell the beavers that I`m sorry! And the dares..
Her brøt hun sammen i krampegråt og gjemte seg halvveis bak et tre i grøftekanten. En mann i treet ropte tilbake:
-I wish I could help you, but everything here is dead now. Their all dead.
Etter dette begynte hippiene/supporterne som har sovet langs grøftekanten gud vet kor lenge å knuffe litt. En mann ropte at dette var den tristeste dagen på lenge, noen gråt, noen ristet oppgitt på hodet. To tenåringer stod litt lengre borte med en plakat til bilene hvor det stod "Free firewood", med en pil mot de omstridte trærne.
Eg måtte kapitulere, dette e Amerika for amerikanere.
onsdag 27. august 2008
Laundryschmaundry
Sah, etter to og en halv uke i junaiten med gjennomsnittstemperatur paa 25 grader om dagen, og sikkert 50 i solsteiken, fant eg ikveld ut at det kanskje var paa tide aa vaske klaer. (eg mangler de tre siste, og mest vitale bokstavene i alfabetet fordi eg sitter paa skolens vaskeri uten noe aa ta meg til). Eg har brukt halvparten av formuen min i lopet av de siste to ukene, av denne halvparten har femti prosent gaatt til ny bass (nydelig, akustisk 4 strenger med frets, bilder kommer snart:) og de resterende femti prosentene paa nye, fine og delvis dyre klaer. Omtalte klaer er i skrivende stund alle i en quarters torketrommel, grunnet ikkeeksisterende muligheter for aa lufttorke klaer paa I-house. Eg krysser fingre og taer for at de er like fine naar de kommer ut igjen, og fordommer alle amerikanske, og akk saa fristende lettvinte losninger.
tirsdag 19. august 2008
Sad state of affairs
Forts: busdriver historie.
California e en forbudsstat. Hver dag blir eg overrasket over alle de utallige skiltene som ramser opp alt man ikke får lov å gjøre overalt der du befinner deg. Likevel hender det at det glipper. For eksempel var det en lite velkommen urinstank som slo imot oss idet vi satt oss ned på bussen. En udefinerbar person satt i nærmeste omkrets, i det vi satt oss og øyeblikkelig begynte å holde oss for nesen og åpne vinduer. Personen lusket av et par stopp senere, og med han/henne også lukten. Og det med rette. Ikke et eneste sted står det at det ikke er lov å tisse i bussen.
California e en forbudsstat. Hver dag blir eg overrasket over alle de utallige skiltene som ramser opp alt man ikke får lov å gjøre overalt der du befinner deg. Likevel hender det at det glipper. For eksempel var det en lite velkommen urinstank som slo imot oss idet vi satt oss ned på bussen. En udefinerbar person satt i nærmeste omkrets, i det vi satt oss og øyeblikkelig begynte å holde oss for nesen og åpne vinduer. Personen lusket av et par stopp senere, og med han/henne også lukten. Og det med rette. Ikke et eneste sted står det at det ikke er lov å tisse i bussen.
mandag 18. august 2008
Who`s the busdriver?
Jøssda. Var på tur i frisco med banden i dag, opp i Haight & Ashbury hvor alle hippiene (om det fortsatt finnes noen) bor. Noe som burde være elementer kunnskap er at hvis man allerede er lei shopping, så ikke dra på bytur med åtte jenter og en stakkars gutt. Dette resulterte i at eg brukte opp pengene mine (og endel ventetid) i en helt fantastisk bokhandel på bøker med titler som "Weird California" og "The book of secrets". Masse nonsens, masse gøy! Det gøyeste e at boken med hemmelighetene ser akkurat ut som et eksemplar av det nye testamentet. Derfor skal eg selvsagt lese den på undergrunnen fra no av. I denne boken kan man lære alt fra hemmeligheten bak en god kopp kaffe ( DEN kunne eg fra før av gitt!), til hvordan å forføre vakre kvinner, til oppskriften på en atombombe. Sistnevnte kommer med en advarsel om at man ikke må røpe den til noen, så eg kan selvfølgelig ikke publisere den skriftlig sånn over nettet. Hadde jo vært toppen av uansvarlighet!
Etter en stund skulle vi ta bussen ned til sentrum igjen, og siden ingen av oss tydeligvis har tatt buss før, løp vi midt i veien etter en buss til vi slapp inn, hvorpå eg prøvde å betale sjåføren med en tidoller seddel. Gudhjelpemeg. Bussjåføren, en inntørket africanamerican, ofret meg ikke et ord. Han strirret på meg med det skumleste hånfliret eg har sett siden Vettås, (samf.kunn lærer vgs, red.anm) stakk opp en klo av en hånd og knørvet seddelen min til en ball og skubbet den inn i hånden min igjen. På dette tidspunktet oppdaget eg skiltet der det stod at man ikke kunne betale med større sedler en endollars. Leit med det.
Etter en stund skulle vi ta bussen ned til sentrum igjen, og siden ingen av oss tydeligvis har tatt buss før, løp vi midt i veien etter en buss til vi slapp inn, hvorpå eg prøvde å betale sjåføren med en tidoller seddel. Gudhjelpemeg. Bussjåføren, en inntørket africanamerican, ofret meg ikke et ord. Han strirret på meg med det skumleste hånfliret eg har sett siden Vettås, (samf.kunn lærer vgs, red.anm) stakk opp en klo av en hånd og knørvet seddelen min til en ball og skubbet den inn i hånden min igjen. På dette tidspunktet oppdaget eg skiltet der det stod at man ikke kunne betale med større sedler en endollars. Leit med det.
søndag 17. august 2008
The american way
Dag 2.
Dette med dagene e forresten bare tull. Det e i virkeligheten min femte dag her, men mitt andre innlegg. Det e det som teller. Uansett, var ute å spiste sushi igår, (og nei, det blir ikke bedre andre gangen) med en gjeng andre nordmenn. Deretter på vors og så på byn. Kjempegreier! Masse trivelige folk og god stemning. Men dørvaktene e rimelig krasse her.
Vakt: - IDs please?
Vi gir fra oss visakortene våre og forklarer at dato og måned har byttet plass. Men det holder ikke. Vi gir fra oss førerkortene våre.
Vakt: -I have to get my boss. I am not risking my job on this!
Vi venter i en ti minutters tid. Sjefen ankommer. Ser over alle kortene og ser på oss:
- Your all foreign? You guys don`t have an accent.
Vi bekrefter at vi e norske tiltross for vår tilsynelatende perfekte amerikansk, og at førerkortene våre ikke er noen slags nye, fancy fake IDs.
-Can you speak norwegian to eachother for a minute, so I know your really foreign? spør sjefen. Vi måper. Deretter stammer vi fram litt forskjellig til hverandre, før sjefen bryter inn igjen:
-Is that a real language or are you just making it up?
Tydeligvis var hun i det kverulerende hjørnet denne kvelden, men vi slapp no inn til slutt og drakk en lusen øl før vi gikk derfra.
Dette med dagene e forresten bare tull. Det e i virkeligheten min femte dag her, men mitt andre innlegg. Det e det som teller. Uansett, var ute å spiste sushi igår, (og nei, det blir ikke bedre andre gangen) med en gjeng andre nordmenn. Deretter på vors og så på byn. Kjempegreier! Masse trivelige folk og god stemning. Men dørvaktene e rimelig krasse her.
Vakt: - IDs please?
Vi gir fra oss visakortene våre og forklarer at dato og måned har byttet plass. Men det holder ikke. Vi gir fra oss førerkortene våre.
Vakt: -I have to get my boss. I am not risking my job on this!
Vi venter i en ti minutters tid. Sjefen ankommer. Ser over alle kortene og ser på oss:
- Your all foreign? You guys don`t have an accent.
Vi bekrefter at vi e norske tiltross for vår tilsynelatende perfekte amerikansk, og at førerkortene våre ikke er noen slags nye, fancy fake IDs.
-Can you speak norwegian to eachother for a minute, so I know your really foreign? spør sjefen. Vi måper. Deretter stammer vi fram litt forskjellig til hverandre, før sjefen bryter inn igjen:
-Is that a real language or are you just making it up?
Tydeligvis var hun i det kverulerende hjørnet denne kvelden, men vi slapp no inn til slutt og drakk en lusen øl før vi gikk derfra.
Its not what you call me, its what I respond to. Afrikansk ordtak
Dag 1.
Denne bloggen e opprettet ene og alene for å tilfredsstille mitt oppmerksomhetsbehov, og vil nok fungere mer som en virituell dagbok enn en reisebeskrivelse. Det vil si at det kan bli heftige utbrudd i ny og ne, av den enkle grunn at det er bedre å få det ut her enn at eg skal belaste skjøre nye vennskap med alt våset mitt. Dessuten kommer nok denne bloggen til å bli hyppig oppdatert i perioder når eg har lite å ta meg til, (i disse periodene vil nok graden av fjasete innlegg øke proporsjonalt med kjedsomheten) før eg vil bli lei hele opplegget og ikke gidde å oppdatere noe som helst. Eg har aldri blogget før, men ser for meg at det helst e den veien dette kommer til å gå. Mine profetiske evner tiltross, så sitter eg altså no i en leilighet i Berkeley og e overrasket over at eg faktisk e her. Men de forteller meg at det vil gå over.
Denne bloggen e opprettet ene og alene for å tilfredsstille mitt oppmerksomhetsbehov, og vil nok fungere mer som en virituell dagbok enn en reisebeskrivelse. Det vil si at det kan bli heftige utbrudd i ny og ne, av den enkle grunn at det er bedre å få det ut her enn at eg skal belaste skjøre nye vennskap med alt våset mitt. Dessuten kommer nok denne bloggen til å bli hyppig oppdatert i perioder når eg har lite å ta meg til, (i disse periodene vil nok graden av fjasete innlegg øke proporsjonalt med kjedsomheten) før eg vil bli lei hele opplegget og ikke gidde å oppdatere noe som helst. Eg har aldri blogget før, men ser for meg at det helst e den veien dette kommer til å gå. Mine profetiske evner tiltross, så sitter eg altså no i en leilighet i Berkeley og e overrasket over at eg faktisk e her. Men de forteller meg at det vil gå over.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
